Perioden vi kaller romantikken, varte fra rundt 1800 til 1830. I romantikken ble følelser og fantasi viktig, i motsetning til fornuft og kunnskap i opplysningstiden. De tre viktigste tankene i romantikken var at Gud finnes i alt og overalt. Dikteren var et geni, og naturen var levende. Den vanligste sjangeren var dikt. De mest brukte virkemidlene var symboler og språklige bilder. Andre populære sjangre var dagbøker og brevromaner. Noen romantikere var opptatt av at ufrie land skulle bli selvstendige. Dette kalles nasjonalromantikk. Andre romantikere var mer opptatt av det som hadde skjedd i fortiden. De samlet inn folkeeventyr og folkemusikk som var blitt fortalt og sunget siden middelalderen. I England var skrekkromantikk stort. Det var tekster som handlet om helter og heltinner som kjempet mot gjenferd og monstre. De to viktigste norske romantikerne var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. De var kjent både fordi de skrev dikt, og fordi de kranglet om litteratur og politikk. Welhaven mente at dikt skulle ha fast rim og rytme, mens Welhaven brøt mange av reglene for hvordan et dikt skulle være. I tiden etter at Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, var mange forfattere og kunstnere opptatt av å finne ut hva som var det «ekte» norske. Mange mente at overklassen som bodde i de store byene, var altfor påvirket av den danske kulturen. De norske bøndene hadde derimot bedre kontakt med naturen og det opprinnelige norske språket og kulturen.